Sagn fra Strømøyene

Tekst: Odd Moe, foto: Gustav Moe

Innledning. I ”Beskrivelse over Brønøe hovedsogn” som kom ut i 1848, omtaler forfatteren John A. Nordhuus Ytterøya og Strømøya på gården Mo slik: 

”Under denne Gaard ligger Yttre - og Indre Strømøerne. Der gives muligen større, men neppe til Græsgang og Dyrkningsland bedre Øer i hele Helgeland, som ei ere beboede, naar undtages Svæningen ved Støt og Sømnæsøerne.”

 Yttre og Indre Strømøerne, (til daglig omtalt som Ytterøya og Strømøya) tilhørte i følge Nordhuus gården Mo i Brønøe hovedsogn rundt 1850. Av den siterte beskrivelse går det fram at det ikke var bosetning på disse to øyer medio 1800. Senere kom det etter hvert flere bosetninger på Strømøya, mens det ikke har vært etablert noen bosetning på Ytterøya (også omtalt som Nordre Strømøen) som er vesentlig mindre og heller ikke særlig egnet til fast bosetning. I følge Folketellingslistene fra år 1900 var det fortsatt seks bosetninger på Strømøya. Herav var to oppsittere oppført som gårdbrukere/fiskere, to som husmenn/fiskere og to som strandsittere/fiskere med til sammen 35 personer.

Det er særlig sagn knyttet til disse to øyer som jeg vil trekke fram og ”pusse støv av” (særlig for dem som ikke har boka ”Beskrivelse over Brønøe hovedsogn” av forfatteren Nordhuus). Videre tar jeg med beretningen om jordkjelleren ved husmannsplassen Einvolden på Strømøya. Beretningen er ikke lenger tilbake i tid enn at den fortsatt gjenfortelles av personer fra Nordbygda. Jeg kjenner ikke til at denne beretningen tidligere er skrevet ned i noe dokument. 

Overtro: Overtro var fortsatt ultimo 1700 -tallet dypt forankret blant folk. Det kan vi slutte fra denne fortellingen av Nordhuus: 

”Omtrent midt paa den indre Øe er en Slette, Einvoldsletten kaldet, hvor der ere kampegrave. For omtrent 70 Aar siden boede paa en af de under Mo bemærkede pladse, Yttre Tuen kaldet, en Mand ved Navn Ole Hansen, dennes 2de Sønner, Peder og Hans, lagde, efterat have været ude at fiske, iland paa Strømøen, og grebe til at utkaste en af disse Stenrøser, og fandt et Menneskebeen, som de antoge at være et Laarbeen af ualmindelig Størrelse, hvilket de af Kaadhet sloge itu, og hvori var et ubetydelig grønt Slim der gav saadan giftig Stank fra sig, at Begge paa Stedet øieblikkelig bleve saa angrebne, at de neppe formaaede at roe de faa Aaredrag de havde tilbage til deres Baadnøst, hvilket, om ei noget Verre, de troede (som saa almindeligt i den Tid), at maatte vederfares dem, der mishandlede de Dødningsbeen, de oppgrove. Denne fortelling er sand, thi den Yngste af disse Brødre, Hans, har personlig fortalt mig den, og han var en almeenagtet og sanddru Mand ”. I følge overtro medførte her det å mishandle ”Dødningsbeen” en straffereaksjon.

Nå, ennå finnes reminisenser av overtro og gamle skikker blant oss. Her er noen få eksempler: Fredag 13. skal vi passe oss for da kan ulykker skje. Og ingen (sjø)kaptein/skipper legger ut på fangst/fiske fredag 13. Mannskap på fiskebåt måtte ikke ta vafler eller gomme om bord, for dette medførte ulykke.

Kvinnfolk måtte for all del heller ikke bli med fiskebåten. Hvis en svart katt krysser veien når du går eller kjører, betyr dette ulykke, spytt etter den. Brenn gamle og slitte sopelimer, og de som seilte til fiskevær fikk god bør.

Jordkjelleren på husmannsplassen Einvolden: Det fortelles at da oppsitteren på husmannsplassen Einvolden, Hans Jensen Strømø (f.1833) skulle etablere jordkjeller, støtte han på en gravplass. Han så seg ut en høvelig plass nære huset og tok til å grave. Da støtte han på et steinsatt område. Under dette lå det beinrester av et voksent menneske, og han fjernet disse. Om natta drømte han at Guds vrede og straffedom ville ramme han på grunn av at han hadde gravd opp og fjernet beinene. Derfor samlet han alle beinrestene, la disse og steinene på plass. Derpå fortsatte han arbeidet og etablerte jordkjelleren på samme gravplass. Vi kan fortsatt år 2006 se restene av jordkjelleren på Einvolden, se bilde 1der jordkjelleren er avmerket. Bilde 2 viser restene av fjøset på boplassen Einvolden år 2006, eier av plassen er Brønnøy kommune. Jeg kjenner ikke til om denne hendelse tidligere er skrevet ned i noe dokument, men den lever fortsatt ”på folkemunne”. 

Steinrøyser på Strømøyene og ellers: I sin beskrivelse omtaler Nordhuus også steinrøysene på Strømøyene slik:

”Paa den indre Side af disse Øer ere mange usedvanlig store Stenrøser af mestedelen rundagtige Stene, og paa indre Side af Strømøsund, paa Fastlandet lige tversover for de førnevnte er også en meget stor Steenrøse”, se bilde 3 og 4. Nordhuus skriver videre om antallet steinrøyser. ”I det Mindste er mig ingensteds bekjendt i hele Helgeland, hvor saa mange og store Stenrøser ere samlede paa et Sted.”   

Nordhuus knytter disse steinrøyser til et større sjøslag mellom dansker og nordmenn og som angivelig skal ha funnet sted i Strømøysundet og i Yttersundet. Om sjøslaget virkelig sto her, er usikkert. Før sjøslaget ble soldatene mønstret og talt opp ”ved stene idet Enhvær lagde sin Sten i sin Hob, hvoraf store Steenhøie bleve kastede sammen.” De fleste steinrøyser bærer preg av å være åpnet og ”plyndret” i jakten på eventuelle verdijenstander. Mange steinrøyser er fortsatt godt synlige i terrenget, mens enkelte er dekket av mose og lyng og ikke så lett synlige. Så vidt vites er det ikke sagn eller dokumenter som forteller om funn av noen betydning i disse steinrøyser. Nordhuus opplyser at det ikke er noe oppbevart fra Oldtiden (467 Ekr). Han hadde trolig ikke oversikt over steinrøyser langs strandområder andre steder på Mo, Tilrem og Mosheim. 

Det finnes kanskje fortsatt steinrøyser i utmarka og som vi fortsatt ikke har oppdaget? Det store antallet steinrøyser inneholder samlet tusener av steiner. At det store antall steinrøyser oppsto på grunn av mønstring og opptelling av soldater, kan umulig være tilfelle. Et så stort antall soldater fra fartøyer kan umulig være talt opp langs strandområdene på Mo, Tilrem og Mosheim. Vi må bare godta at vi ikke kjenner til hvordan steinrøyene har oppstått der de ligger.   

Mordskogen på Ytterøya: I sin beskrivelse over Brønøe hovedsogn skriver Nordhuus bl. a slik om Mordskogen på Ytterøya:

”Øverst på denne Øe er et lidet Stykke smaat Birkekrat, Mordskoven kaldet og Sagnet siger at der i den hedenske Tidsalder skal være holdt en Tvekamp paa Øen, hvor begge de Duellerende fandt døden, og skal ligge begravne i dette Krat. At saadanne Tvekampe foregikk sædvanlig paa Øer eller Holmer, derom vidne vore Sagaer, men de skulle jevnligen være omsirklede med Stene, som de kaldte Kredsen, om disse vides her Intet, ei heller er her Nogen mig bekjendt, der af antiqvarisk Drift, har ladet mig lede derhen, for at undersøge samme”.

Nordhuus har også en annen versjon om opphavet til navnet Mordskogen. Han tar utgangspunkt i Jacob Aals oversettelse av Snorre i Magnus Barfots Saga. Kong Magnus Olufsen forfulgte med sin hær en danske som hette Svend, Steigar Thorer og Egil Aslaksen, begge fra Øst raad. På sin sjøferd nådde kongen de tre med mannskap omsider ved en øy, som syntes å tilhøre fastlandet, og som ifølge Nordhuus ”med Vished kan antages at være Nordre Strømøen”, det vil si Ytterøya.

”Der blev Thorer og Egil hængte, men Svend styrede tilhavs. Thorer var overmaade tyk og feed, og ligesaa overmaade stor, saa at da han skulde vippes iveiret og hænges, sledes Hovedet fra Kroppen. Egil blev ogsaa hængt, og Kongen var selv næværende, men i et meget vredt Lune. Drengehavn der ligger omtrent midt paa Øens ydre Side og har en besynderlig Figur, den er smal i Indløbet, men kan indenfor rumme flere smaa Fartøyer. Udentvivl er det her at Thorer og Egil landede og bleve fangede. Historien tier riktig nok om hvordan det gik Thorers og Egils Mandskab, men man kan med Vished antage, at der vel ikke blev brugt nogen Skaansel, og kan den før omtalte Mordskov snarere heraf have erholdt sit Navn, da den findes Strax ovenfor Drengehavn”.   

 Kilder:

- Beskrivelse over Brønøe hovedsogn av John A. Nordhuus, 1. utgave ble trykt i Bergen og kom ut i 1848. 2. utgave er utgitt av Helgeland Historielag i 1977. Kommentarene til utgave 2 er skrevet av Knut Karijord.

- Olaf Hansen Moe (f 1915)